Jaran Berg

Sitter i storsalen på Utøya, aner fred og ingen fare, får inn meldinger om hendelsene i Oslo, fryktelig trist. Fler og fler får vite om det som skjer i Oslo...

Det blir innkalt til et stormøte hvor det ble redegjort for hva som skjer i Oslo, resten av dagens program blir avlyst, vi skal møte igjen kl 20.00 for mer informasjon. Noen av oss blir sittende, andre går til andre steder på øya.

Etter en liten stund hører vi det smeller på utsiden, noen begynner å løpe rundt, andre forholder seg helt rolig. Jeg tenker at det her er bare noen som tuller. Jeg går mot vinduet, ser ingenting. Folk skriker, noen ber oss løpe, andre ber oss holde oss langs gulvet, andre igjen sier at det er ingenting. Så ser jeg, igjennom døråpningen, at en mørkkledd mann med våpen kommer inn i salen ved siden av, jeg ser mot han, og hører det smeller. Folk skriker, folk løper i alle retninger.

Jeg klarer å komme meg ut, ute ligger det tre livløse, kjenner en klump i halsen eller magen, jeg veit ikke, veit ikke hva jeg skal tenke.. løper inn i skogen sammen med andre unge herlige mennesker. En jente gir meg telefonen sin, hun klarer ikke snakke med nødsentralen selv, får kontakt med politiet, tror de endelig begynner å bli klar over hvor alvorlig det er det som skjer ute på øya, tror...

Ser en skadet gutt, han har skudd sår i begge bein, to jenter hjelper man med å legge press, for å stoppe blødninger, venter der en liten stund før jeg går ned mot der en liten gruppe har samlet seg. Vi prøver å snakke rolig sammen, det går overraskende bra. Vi prøver å planlegge hva vi skal gjøre, vi beveger oss vestover på øya. Jeg kaster av meg klær med "skrikene" farger, prøver å være så lite synlig som mulig. Jeg gjemmer meg i skråning sammen med de andre, det er høyt gress der og en del busker og trær. Vi føler oss "trygge".

Så hører vi det blir skutt nærmere, og nærmere... vi kommer oss opp, løper det vi klarer, hører endelig lyden av skuddene lenger bort.. tar det litt roligere.. kommer rundt en sving, der ser jeg det ligger, ja, vet ikke helt hvor mange, men må minst ha vært 10 unge mennsker... Klarer ikke få "bildet" av hun ene ut av hodet, tipper at hun er 16-17 år, ligger bare der, med et hull midt oppå hodet, det er det jævligste jeg har sett, kjenner at jeg brekker meg, stopper opp litt, før jeg kommer til meg selv igjen, og skjønner at jeg må løpe, ja løpe for livet, bokstavelig talt... de jeg løper sammen med blir nå litt spredd...

Jeg er nå sør-vest på øya, og ser en gutt løper ned en skråning, mange tanker løper igjennom hodet mitt, om hva som er best å gjøre.. jeg følger etter han, finner en liten "hule" under enn fjellvegg, gjemmer meg så godt jeg kan der.. veit ikke hvor lenge jeg blir sittende, føltes ut som det tok mange timer. Jeg hører skuddene blir avfyrt nærmere nå, veldig nære, veit ikke hvor, men tror han sto rett over der jeg satt. Jeg tenker at nå, nå er det slutt... 

har sms kontakt med venner og familie, sender en melding til min og far hvor jeg skriver "Elsker dere begge to", jeg var helt sikker på at det var siste gang de kom til å høre fra meg... hadde også sms kontakt med en meget hyggelig journalist i P4, jeg svarte henne på noen spørsmål, og hun holdt meg oppdatert på hva som skjer på øya, og hvordan politiet ligger an, jeg vil påstå at hun reddet livet mitt, noe jeg er evig takknemlig for, Ingrid!

Først når hun gir meg beskjed om at gjerningsmannen skal være tatt tør jeg å gå frem fra hjemmestedet mitt når det blir ropt: "Hei, er det noen der nede? Vi er fra politiet!". Jeg går forsiktig frem, forsatt utrolig nervøs, titter opp, ser en politimann rett i øyene, han holder våpenet sitt rett mot meg og roper "opp med hendene!", jeg tar hendene opp i været, håper at dette virkelig er politiet... og ja, heldigvis det var det... vi er nå totalt fire personer som har gjemt oss her nede, vi får beskjed om å sette oss ned ute ved stranda, for å vente på at noen skal plukke oss opp. Og da kommer det en fantastisk herlig mann å henter oss med båt, jeg hjalp de andre opp i båten før jeg kom meg opp i selv... så kjører vi rundt odden, for å plukke opp 4-5 personer til, der ser jeg en av de jeg har reist sammen med, tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv..

Når vi kommer i land på andre siden, går vi opp mot hovedveien, har aldri sett så mange ambulanser noen gang, står gule ambulanser overalt... skadde blir fraktet på bårer, folk holder rundt hverandre og gråter.. jeg er helt tom, veit ikke hva jeg skal tenke.. ser flere kjente, blir glad, men savner andre, blir knust igjen... vi blir videre fraktet med buss til Sundvolden Hotell, der møter jeg enda flere jeg er blitt glad i løpet av turen, men savner fortsatt mange...

Jeg er lettet, jeg er i sjokk, jeg er glad, jeg er trist, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker og føler...