Norsk Folkehjelp og årets TVaksjon

Pengene fra TVaksjonen NRK går til Norsk Folkehjelps arbeid med å fjerne miner og klasebomber i syv land. Det handler om å gi millioner av mennesker trygghet.

Bosnia-Gercegovina, Libanon, Laos, Vietnam, Sør-Sudan, Guinea Bissau og Tadsjikistan, er land hvor det ligger titalls millioner med klasebomber og landminer. Når man ferdes rundt i disse landene, vet man aldri hva som kan være bak og under neste gresstust, gi penger til årets TVaksjon slik at Norsk Folkehjelp kan få fjernet klasebomber og landminer.

Jeg skal selv være bøssebærer 23.oktober, bli med du også! Du kan melde deg på ved å bruke linken under:
http://blimed.no/

 

 

Fantastisk resultat i Fredrikstad! 49,2%!!

Gratulerer til Jon-Ivar Nygård som ny ordfører i Fredrikstad!

Jeg er tom for ord, for et fantastisk resultat i Fredrikstad! 

Utrolig godt å se at Fredrikstads befolkning har sett viktigheten av å få byttet styre i Fredrikstad.
Vil bruke anledningen til å takke alle AUFere i Fredrikstad for den fantastiske jobben de har lagt ned i valgkampen, jeg er virkelig stolt av dere :)

Gratulerer alle sammen!

Bruk stemmeretten!

Kommune- og fylkestingsvalg 2011

 

STØTT OPP OM DEMOKRATIET, 

BRUK STEMMERETTEN! 

 

Du kan stemme søndag 11. september eller på valgdagen mandag 12.september.  

  

Du kan stemme i den kommunen der du var folkeregistrert 30.juni 2011.

 

Husk legitimasjon!

(førerkort, bankkort, pass, etc.) 


VÆR MED PÅ Å SKAPE STOR VALGDELTAGELSE!  

 

GJØR ET VERDIVALG! 

BRUK STEMMERETTEN!

 

GODT VALG!

 










Juliane Pycroft-Fixter - Helter (Utøya 2011)

video:juliane pycroftfixter helter


Indescribable...

I am sitting in the assembly hall on Utøya, with no notion of what is about to hit me. Some messages tick in about the atrocity in Oslo, terribly sad. The news spreads to more and more of the delegates. A plenary meeting is called, so that everyone is informed about what has happened in Oslo, after which the rest of the day's programme is cancelled. A new info meeting is scheduled for 20:00. Some of us stay on in the hall to talk, others go out.

A little while later we hear loud bangs outside, some of us react immediately, others stay perfectly calm. I am sure it is just someone playing games. I go to the window but don't see anything. People are screaming. Some of those I am with think we should start running, others think we should get down on the floor, others say it is all a joke. Then, through the door opening, I catch sight of a man in dark clothes coming into the adjacent hall and carrying a weapon. I hear a shot ring out. Then we are all screaming and running in every direction. I manage to get out and on the outside I see three lifeless bodies on the ground, I feel my throat tighten and my stomach churn. What I'm thinking then? I don't know what to think.

I make a dash for the woods in a group of young, wonderful people. A girl asks me to take her telephone, she's too nervous to talk to the emergency services herself. I get through to the police, think that they are finally getting a picture of how serious an incident is developing on Utøya.

See a wounded boy with shot wounds to both legs, two girls try to apply compression to the wounds, wait there a moment or two before continuing on down to where a group has gathered. We try to talk calmly together, and seem to manage it surprisingly well.

We try to plan what we should do, and move west across the island. I take off any clothes in bright colours, try to make myself as inconspicuous as possible. I hide on a slope together with some others, there is high grass there and some bushes and trees. We feel "safe". Then we hear the shooting getting closer and closer. We jump up and run for our lives until we are sure the sound of shooting is more distant. Then we slacken our pace.

Come round a bend and there I see that there are bodies lying, I can't be sure how many, at least 10 young people. One image has burned itself into my mind, I guess she must have been 16 or 17, just lying there with a hole on the top of her head, absolutely the most horrific sight I have ever seen. I have to throw up, then take a moment or two to gather myself again.

I realize I have to run, yes run for my life, quite literally. Those I run with get more spread out. I'm now on the south west of the island and when I see a boy run down a slope to hide I'm terribly torn as to what the best option is. I decide to follow him down to a little hollow under a rock outcrop, and hide myself there as best I can. Don't know how long I was sitting there, it felt like many hours. I hear the shots being discharged closer and closer now, I don't know exactly but it feels as if the gunman is standing right over the spot where I am sitting. I say to myself that it's over, now my end has come.

I keep in sms contact with friends and family, send a message to my parents: Love you both! I was in no doubt it was the last time they would hear from me. I also had contact with a friendly P4 journalist, I told her what was happening and she kept me abreast of the developing situation as best she could with regard to the police. I would say she kept me alive through that horror, for which I am eternally grateful, Ingrid! 

When she informs me that the gunman has been taken, I am in a position to dare come from my hiding place when I hear a voice shouting: "Hello, is anyone down there? This is the police." I went gingerly out, still shaking from nerves, look up, straight into the face of a policeman. He's got his weapon trained on me and shouts that I should put my arms up. I do so, hoping that this is the real police. And thankfully it is. There are now four of us hiding down there, and the police tell us to go down to the beach and wait for someone to pick us up.

And eventually a boat arrives to collect us, onboard is a fantastic man. I help the others onboard then climb onboard myself. We motor round the promontory to pick up 4 or 5 others, and when I see that one of them is a person I have travelled to Utøya with, I think it makes me as happy as I have ever been. 

When we reach the mainland we walk up to the main road. I've never seen so many ambulances in one place, there are yellow ambulances everywhere. The wounded are carried up on stretchers, people are hugging each other and weeping. I'm completely empty, don't know what I should think. See others I know, feel glad, but others are missing, feel crushed again. We are transported by bus to Sundvolden Hotel, and there I see other people I have become friends with on this trip, but there are many who are still unaccounted for.

I'm relieved, I'm in shock, I'm happy, I'm sad, I hardly know what to think or feel?.

Ubeskrivelig...

Sitter i storsalen på Utøya, aner fred og ingen fare, får inn meldinger om hendelsene i Oslo, fryktelig trist. Fler og fler får vite om det som skjer i Oslo...

Det blir innkalt til et stormøte hvor det ble redegjort for hva som skjer i Oslo, resten av dagens program blir avlyst, vi skal møte igjen kl 20.00 for mer informasjon. Noen av oss blir sittende, andre går til andre steder på øya.

Etter en liten stund hører vi det smeller på utsiden, noen begynner å løpe rundt, andre forholder seg helt rolig. Jeg tenker at det her er bare noen som tuller. Jeg går mot vinduet, ser ingenting. Folk skriker, noen ber oss løpe, andre ber oss holde oss langs gulvet, andre igjen sier at det er ingenting. Så ser jeg, igjennom døråpningen, at en mørkkledd mann med våpen kommer inn i salen ved siden av, jeg ser mot han, og hører det smeller. Folk skriker, folk løper i alle retninger.

Jeg klarer å komme meg ut, ute ligger det tre livløse, kjenner en klump i halsen eller magen, jeg veit ikke, veit ikke hva jeg skal tenke.. løper inn i skogen sammen med andre unge herlige mennesker. En jente gir meg telefonen sin, hun klarer ikke snakke med nødsentralen selv, får kontakt med politiet, tror de endelig begynner å bli klar over hvor alvorlig det er det som skjer ute på øya, tror...

Ser en skadet gutt, han har skudd sår i begge bein, to jenter hjelper man med å legge press, for å stoppe blødninger, venter der en liten stund før jeg går ned mot der en liten gruppe har samlet seg. Vi prøver å snakke rolig sammen, det går overraskende bra. Vi prøver å planlegge hva vi skal gjøre, vi beveger oss vestover på øya. Jeg kaster av meg klær med "skrikene" farger, prøver å være så lite synlig som mulig. Jeg gjemmer meg i skråning sammen med de andre, det er høyt gress der og en del busker og trær. Vi føler oss "trygge".

Så hører vi det blir skutt nærmere, og nærmere... vi kommer oss opp, løper det vi klarer, hører endelig lyden av skuddene lenger bort.. tar det litt roligere.. kommer rundt en sving, der ser jeg det ligger, ja, vet ikke helt hvor mange, men må minst ha vært 10 unge mennsker... Klarer ikke få "bildet" av hun ene ut av hodet, tipper at hun er 16-17 år, ligger bare der, med et hull midt oppå hodet, det er det jævligste jeg har sett, kjenner at jeg brekker meg, stopper opp litt, før jeg kommer til meg selv igjen, og skjønner at jeg må løpe, ja løpe for livet, bokstavelig talt... de jeg løper sammen med blir nå litt spredd...

Jeg er nå sør-vest på øya, og ser en gutt løper ned en skråning, mange tanker løper igjennom hodet mitt, om hva som er best å gjøre.. jeg følger etter han, finner en liten "hule" under enn fjellvegg, gjemmer meg så godt jeg kan der.. veit ikke hvor lenge jeg blir sittende, føltes ut som det tok mange timer. Jeg hører skuddene blir avfyrt nærmere nå, veldig nære, veit ikke hvor, men tror han sto rett over der jeg satt. Jeg tenker at nå, nå er det slutt... 

har sms kontakt med venner og familie, sender en melding til min og far hvor jeg skriver "Elsker dere begge to", jeg var helt sikker på at det var siste gang de kom til å høre fra meg... hadde også sms kontakt med en meget hyggelig journalist i P4, jeg svarte henne på noen spørsmål, og hun holdt meg oppdatert på hva som skjer på øya, og hvordan politiet ligger an, jeg vil påstå at hun reddet livet mitt, noe jeg er evig takknemlig for, Ingrid!

Først når hun gir meg beskjed om at gjerningsmannen skal være tatt tør jeg å gå frem fra hjemmestedet mitt når det blir ropt: "Hei, er det noen der nede? Vi er fra politiet!". Jeg går forsiktig frem, forsatt utrolig nervøs, titter opp, ser en politimann rett i øyene, han holder våpenet sitt rett mot meg og roper "opp med hendene!", jeg tar hendene opp i været, håper at dette virkelig er politiet... og ja, heldigvis det var det... vi er nå totalt fire personer som har gjemt oss her nede, vi får beskjed om å sette oss ned ute ved stranda, for å vente på at noen skal plukke oss opp. Og da kommer det en fantastisk herlig mann å henter oss med båt, jeg hjalp de andre opp i båten før jeg kom meg opp i selv... så kjører vi rundt odden, for å plukke opp 4-5 personer til, der ser jeg en av de jeg har reist sammen med, tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv..

Når vi kommer i land på andre siden, går vi opp mot hovedveien, har aldri sett så mange ambulanser noen gang, står gule ambulanser overalt... skadde blir fraktet på bårer, folk holder rundt hverandre og gråter.. jeg er helt tom, veit ikke hva jeg skal tenke.. ser flere kjente, blir glad, men savner andre, blir knust igjen... vi blir videre fraktet med buss til Sundvolden Hotell, der møter jeg enda flere jeg er blitt glad i løpet av turen, men savner fortsatt mange...

Jeg er lettet, jeg er i sjokk, jeg er glad, jeg er trist, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker og føler...

Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » Juli 2011
hits